Kanten

Jeg vakler stadig på kanten. Jeg holder meg litt innenfor, men så skjer det noe bittelite og jeg er ved kanten på et blunk. Hele tiden. Idag var jeg så nær ved å skade meg at det skremmer meg. Jeg avla et løfte, jeg har nok grunner til å la være, og nok erfaring til å vite at jeg ikke behøver det.

Og jeg vet spesielt godt èn ting: Jeg vakler på kanten fordi jeg ønsker å gjøre det.

Hadde jeg bestemt meg for å ikke la disse tingene knekke meg på denne måten, så hadde de ikke det. Hadde jeg bestemt meg for å være meg selv, bare sterk, uten å gi opp, uten å stenge alt inne og samtidig tydelig gi uttrykk for at ting ikke går bra, så hadde jeg helt fint greid det.

Jeg bare glemmer det. Jeg tar den muligheten jeg får til å vakle på kanten, fordi det ligger en trygghet i det. Fordi det er enkelt. Fordi jeg er mer vant til det. Fordi at da får jeg kanskje lov til å gi opp.

Og det holder nå. Jeg vil være meg selv, sterk. Jeg vil komme meg fremover.