Kanten

Jeg vakler stadig på kanten. Jeg holder meg litt innenfor, men så skjer det noe bittelite og jeg er ved kanten på et blunk. Hele tiden. Idag var jeg så nær ved å skade meg at det skremmer meg. Jeg avla et løfte, jeg har nok grunner til å la være, og nok erfaring til å vite at jeg ikke behøver det.

Og jeg vet spesielt godt èn ting: Jeg vakler på kanten fordi jeg ønsker å gjøre det.

Hadde jeg bestemt meg for å ikke la disse tingene knekke meg på denne måten, så hadde de ikke det. Hadde jeg bestemt meg for å være meg selv, bare sterk, uten å gi opp, uten å stenge alt inne og samtidig tydelig gi uttrykk for at ting ikke går bra, så hadde jeg helt fint greid det.

Jeg bare glemmer det. Jeg tar den muligheten jeg får til å vakle på kanten, fordi det ligger en trygghet i det. Fordi det er enkelt. Fordi jeg er mer vant til det. Fordi at da får jeg kanskje lov til å gi opp.

Og det holder nå. Jeg vil være meg selv, sterk. Jeg vil komme meg fremover.

Det blir ikke lettere.

Jeg klarer helt fint å delta i hyggelige ting, være med folk jeg liker, smile, le, sette pris på fine ting. Jeg kan ha det veldig fint, føle meg vel, skape gode minner jeg vil ta med meg resten av livet mitt.

Men jeg har også lyst til å slå meg selv ihjel, kutte meg selv opp i biter, aldri spise igjen og begrave meg selv under snøen fordi jeg føler meg så håpløs, verdiløs, feit, stygg, dum og grusom.

Jeg har vondt. Jeg savner ham. Og det blir ikke lettere.

.

Enten begynte det å gå fint igjen fordi jeg ikke følte noen ting som helst lengre, eller så begynte det å gå bedre fordi jeg gikk tilbake til å tenke at det ikke var over. Så når jeg fikk den ganske klare beskjeden om at det var det gikk alt i knas igjen.

Jeg har plukket meg selv opp igjen og her står jeg. Men jeg hater det.