Mamma er egentlig veldig god å ha.

Idag føltes det rett og slett helt jævlig å si hadet til pappa. Jeg reiser på lørdag, og dette var siste kvelden vi hadde sammen før jeg reiser. Kvelden bar ikke noe annet preg av det enn at jeg hadde kjøpt et stykke kake til hver av oss.

Vi kjøpte burdagspresang til mamma som fyller år to dager etter hun har kjørt hjem igjen etter å ha kjørt meg sørover. Når pappa skulle gå fikk han hadeklem som alltid, og jeg sa egentlig bare at han skulle ta vare på seg selv. Han så småforfjamset ut og sa "right back at you". Jeg klarte ikke si "jeg er glad i deg". Jeg ville, og jeg trengte det, men det gikk ikke. Og jeg kunne se i blikket han sendte meg når han gikk at det var noe han ville si, men han klarer iallefall ikke å si noe. Det er han ikke noe god til, og han synes det er forferdelig vanskelig. Men, han viser det på sin måte likevel, og jeg vet det. Det er bare det, at jeg så gjerne ville fortelle ham at jeg er glad i ham og ønsker ham det beste mens jeg er borte. Det hjelper ikke om han allerede vet det eller ikke, det trenger å bli sagt høyt iblant.

Når han snudde ryggen til og rundet hushjørnet stakk det i brystet, og hele kroppen gjorde vondt. Alt jeg ville var bare å løpe etter ham og ikke la ham gå. Dette vekket til live alle de aller vondeste følelsene jeg har hatt noensinne, ettersom roten til det meste ligger i det at han "ble borte" når jeg var liten(noe han ikke ble, men det forstår ikke en 2-åring). 

Som vanlig i en slik situasjon gikk jeg på rommet og gråt. Ristet og skrek lydløst inn i puta. Tankene raste i en helvetes fart og forsøkte å finne en løsning. Noe jeg kunne gjøre, noen jeg kunne snakke med. Men det er så få som virkelig forstår hvor vondt og vanskelig dette egentlig er og har vært. Psykologen og jeg hadde vår siste samtale idag, vennene mine forstår litt men langt ifra alt og jeg har generelt dårlig erfaring med å ringe folk når jeg har en krise. Enten misforstår de problemet og det blir krøll fordi jeg ikke har tålmodighet der og da til å forklare og heller bare går i forsvar, eller så misforstår jeg den hjelpen de prøver å gi og begge de to ender likt.

Jeg vurderte i noen sekunder å gå til mamma, men det skjer aldri. Det skjer virkelig aldri at jeg gjør det. Enten fordi jeg ikke orker, fordi jeg ikke vet hva som er galt eller fordi jeg tror det vil gjøre vondt verre. Men idag gjorde jeg det. Jeg gikk til mamma. Og det rareste/fineste var: Hun klarte å gjette hva det var som var vondt! Jeg er mektig imponert. Og vi snakket om det. Absolutt alt skummelt og vondt jeg kunne komme på, og hun dempet alt sammen. Hun var ærlig også, og sa om enkelte ting at "det har vi ingen kontroll over". Og så lenge hun er ærlig, er jeg faktisk fornøyd. Er det noe som ikke hjelper meg, er det når folk prøver å betrygge meg ved å legge skjul på sannheten. Jeg kan fint takle sannheten, selv om det kanskje ikke ser sånn ut.

Og nå går det egentlig forholdsvis greit igjen. Jeg er redd(hovedsakelig fordi jeg sendte pappa to meldinger for mange timer siden som han fremdeles ikke har svart på, og han svarer virkelig alltid på meldinger), jeg er fortsatt litt nervøs og angstfylt i forhold til hele folkehøyskoleopplegget, og jeg har vondt. Men det går greit. Panikken har roet seg, og jeg vet at noen vet at det er vondt. Og det holder.

Det kommer til å gå fint. Det kommer til å gå fint. Det kommer til å gå fint.

PS: Dere er helt ræv til å kommentere, bare så dere vet det.

Det er ikke så lett å reise fra det eneste livet man har

Jeg legger merke til så sinnsykt mye rart jeg aldri har lagt merke til tidligere. Vedlageret i garasjen til de borti veien her, at naboen har festet takstigen sin til pipa med tau, at nabomannen tilsynelatende ikke har hår på leggene og lyden av sko mot grus når jeg gikk mot døra til mitt eneste hjem.

Gata jeg bor i er ganske fin egentlig. Egentlig så er den veldig pen, og de menneskene som bor her er kanskje ikke sprudlende glade og hyggelige mot meg alle som en, men noen av dem smiler tilbake og noen sier hei. Jeg vet så og si ingenting om dem, men jeg liker dem. De har vært her hele tiden jeg har vært her, og det er trygt. Det er greit å vite hvem som omringer hjemmet mitt.

 (Trondheim <3 Eller, en liten utkantdel av Trondheim)

Jeg reiser ifra veldig mye nå. Mamma, pappa, kjæledyrene mine, hjemmet mitt, vennene mine, privatlivet mitt(jeez), Trondheim. Jeg reiser ifra alt jeg har kjent, alt jeg har fryktet og alt som har formet meg til den skapningen jeg har blitt. Jeg starter ikke helt på scratch, det kan jeg ikke, men jeg har muligheten til ikke å ta med meg det jeg ikke vil nedover. Jeg kan legge igjen alle masker og forsvarsmekanismer hjemme. Jeg kan legge igjen alle forventninger til meg hjemme. Og jeg kan legge igjen alt jeg har sagt og gjort. Jeg kan, faktisk, legge igjen sykdom og symptomer her.

Jeg kan ikke legge igjen fortiden min, og ikke arrene mine. Men jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til det, og hvordan jeg vil formidle min historie til de rundt meg. Jeg kan velge å forholde meg til konflikter, problemer og motgang på en annen måte enn jeg har gjort tidligere.

Jeg har mange muligheter. Og det er godt. Jeg kan være akkurat hva og hvem jeg ønsker å være. Klisjè, ja ja ja ja ja ja ja, men det er noe i det faktisk. Jeg er FRI!

Og så, etter en liten stund, kan jeg komme tilbake til naboen uten legghår og grusen utenfor huset, til hjemmet mitt. Og da kan vi se hvor mye jeg har forandret meg. Eventuelt at jeg ikke har forandret meg i det hele tatt. Det vet jeg ikke ennå.

PS: Jeg la akkurat merke til at det er masse kjekke 30-40-åringer her i nabolaget. Si meg, hvor har de gjemt seg hen hele tiden? Hvorfor har de dukket opp akkurat nå? Nå som jeg reiser? Altså.

Hei, se på meg jeg har vært ute og løpt som en gal i regnet.

Halv-viktige ting

• Jeg tok synstest idag! Hos den mest trivelige damen jeg har møtt på lenge, hun var virkelig kjempesøt og hyggelig. Det var slitsomt for øynene, men merkelig underholdende og faktisk gøy. Det som likevel var det aller beste av alt, var at hun etter min diskrè hinting("DET HADDE VÆRT SÅ KULT Å HA DISSE BILDENE") sendte meg bildene hun tok av baksiden av innsiden av øynene mine. Innsiden av øynene mine, hallo, det vil jo jeg ha bilde av! Og Synsam er stedet dere, de er fantastisk flinke og serviceinnstilte.

Dette er innsiden, av baksiden, av mitt høyre øye(er det ikke fantastisk? Jeg synes dette er fantastisk):

• Hvordan lar man være å skape seg et førsteinntrykk av noen? Er det mulig? En del av meg tenker at jeg aldri burde meldt meg inn i Facebook-gruppa for de som skal gå folkehøyskolen jeg skal gå på. Det tok meg nemlig lang tid å slutte å få vondt i magen hver gang det kom en notification derfra. Jeg vet ikke hva det er, men ANGST. Og herregud menneskene, som også er yngre enn meg(faen, hvorfor er jeg alltid eldst?), med tilhørende Facebook-profiler. Førsteinntrykkene ble til før jeg i det hele tatt rakk å tenke meg om. Noen førsteinntrykk har blitt til andreinntrykk(det finnes noe sånt, sant?) og jeg har forsonet meg med at de sikkert er hyggelige og interessante mennesker. Men hallååå, det er så utrolig vanskelig å ikke dømme dem ut ifra hvordan de skriver, hvilke profilbilder de har, hvor gamle de er og så videre og så videre. Jeg har stor respekt for andre mennesker, men det er dustevanskelig å prøve å IKKE danne seg et bilde av hvordan noen er.

Jeg tror jeg føler omtrent alt jeg kan føle på en gang, når det gjelder folkehøyskole. Alle negative, alle forholdsvis nøytrale, og alle gode følelser. Det er rene lapskausen av følelser, og jeg kan ikke svare entydig på hva jeg føler og mener om å reise, eller være der et år. Jeg kan si at jeg gleder meg, og det er sant, men jeg føler jo at det er helt forferdelig også.

• Herregud jeg har sett på Dr. Phil idag. Nei. Bare nei. Og nå har jeg sett på Luksusfellen også. Hjelp. Hva skjer med meg.

Ingenting av dette var noe viktig, men hei, noe må jeg vel skrive på denne bloggen. Hvis ikke blir den like tom som den var for noen uker siden.

Lørdagskos

Jeg har en god følelse i magen. Hvorfor? Igår spiste jeg smågodt med mamma, mens vi så på håndballfinalen. 

Det sto en skål med godteri på bordet. 

Hjemme hos oss.

Uten at noen sa noe. Uten at noe galt skjedde. Uten at tankene raste.

For jeg er der at nå går det fint, for aller første gang. Vi er ferdige her hjemme med at mamma må gjemme godteri hun skal ha, fordi jeg ikke orker se det på grunn av tankene og triggeren i seg selv. Jeg hadde en stund behov for det, for å klare å bli sterk nok til å overvinne meg selv, og nå er jeg det. Nå er ikke mat i seg selv lengre en trigger.

Det var fint, og jeg ville bare nevne det. Jeg føler jeg har klart noe umulig(sett med gamle øyne).

Under overflaten

Det er mye som har skjedd siden sist jeg oppdaterte via bloggen hvordan det egentlig går med meg, og med alt jeg jobber med. For tiden jobber jeg veldig mye med meg selv, slik at jeg skal være så langt på vei som mulig til jeg reiser bort på folkehøyskole. Det er min mulighet til å starte litt på nytt(på en måte), og det meste av det jeg sliter med har jeg bestemt at skal ligge igjen hjemme.

Jeg hadde skrevet et langt innlegg nå om spiseforstyrrelsen og tvangen, som står/sto øverst på lista over ting jeg må jobbe med før jeg drar. Men jeg vil ikke fokusere på det i så stor grad lenger, og har lagret det i et dokument for meg selv.

Det jeg kan si er at spiseforstyrrelsen ikke står i veien for meg lenger. Jeg spiser så friskt og normalt som jeg aldri før i mitt liv har gjort. Jeg tenker ikke så mye på mat lengre, fordi jeg ikke gir tankene noe makt og lar dem passere uten å henge meg opp i dem,  og jeg har oppdaget at de tankene som tar matens plass egentlig bare handler om "her" og "nå" eller "den tingen der borte", og de hjelper meg å se helheten, omgivelsene og andre mennesker bedre. Det er en lettelse, og det er veldig mye mer behagelig å leve slik. Jeg kan spise akkurat det jeg ønsker og trenger, og tenke på alt mulig.

Tvangen har vært et tema i mange psykologtimer og jeg har lest og gravd og forstått utrolig mye med hans hjelp, både teori om tvang og om min egen tvang. Jeg har jobbet hardt med den lette avledningstvangen som ikke har noen ordentlig annen årsak de siste ukene, og det har sakte men sikkert blitt bedre, selv om det krever mye konsentrasjon og viljestyrke(og hukommelse, det meste sitter i kroppen og går av seg selv uten at jeg tenker). Jeg og psykologen snakket idag om den ekte og vanskelige tvangen, og vi snakket om det jeg aller mest frykter skal skje. Det var en veldig tung time idag. Men jeg innså noe nytt, som gjør at jeg har fått troen på at jeg skal klare å gi slipp. Kanskje. Helt sikkert.

Jeg jobber med selvtilliten min, med maskene mine(forsvarsmekanismer i forskjellige situasjoner), med hva jeg ønsker og ikke ønsker, med følelsene som vekkes til live før skolestart fra den tiden skolen var grusom, med mitt syn på hvordan året vil bli, med hvordan jeg er med andre mennesker og alt jeg kan komme på. Jeg har igjen litt å pakke, litt å kjøpe, mer tid hjemme og tid med de jeg vil savne her.

Jeg er klar. Nesten. Tror jeg. Jeg har troen på meg selv.

En liste

Fine hjartesmil har funnet denne lista her, og jeg ble så inspirert når jeg leste hennes svar at jeg ville ha en selv også. Begge ovennevnte har forøvrig blogger det virkelig er verdt å se litt på. Se og les.

DU.

Kva hending i ditt liv har styrka deg mest som person?

Den perioden av livet jeg var lengst nede, og ikke lenger fikk noe ordentlig tilbud om hjelp fordi de ikke så poenget i det når jeg bare ble sykere. Jeg ville det egentlig ikke, men jeg klarte å klatre meg oppover og ut av dritten, for det meste helt på egen hånd. Det var nok den eneste måten det kunne gjøres på, og det har gjort at jeg idag og frem til den dag jeg dør er utrolig mye bedre rustet til å takle kriser, motgang og problemer enn jeg ville vært ellers.

Kva har vore ditt livs største eventyr så langt?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare her. Jeg liker å tro at det kommer noen ordentlige eventyr senere i livet, kanskje allerede i år? Frem til nå må det være...mine små fantasieventyr som barn, når jeg levde i min egen verden og fikk alt til å være fantastisk. Eller kanskje alle gangene jeg rømte som ungdom og løp i timesvis i ukjent(men etter hvert veldig kjent) skog, både dag og natt, sommer og vinter, med og uten sko. Dessuten er det litt som et eventyr å stadig utfordre meg selv, og iblant gjøre ting jeg slettes ikke tror jeg klarer, men så viser det seg at jeg klarer det helt fint. Det er et eventyr å hele tiden oppdage at ting jeg har fryktet hele livet ikke er skummelt i det hele tatt, bare spennende.

Kva eigenskap likar du minst hos deg sjølv?

Maskene mine. Jeg liker ikke at forsvarsmekanismene mine mot andre tas i bruk så lett, og uten at jeg helt har kontroll over det. Jeg vil gjerne være meg selv, vise det jeg føler eller uttrykke det jeg mener, men det krever mye jobbing å legge vekk alle maskene for godt. Dessuten misliker jeg at jeg hele livet har latt være å prøve å bli flink til ting, fordi jeg har vært så inderlig redd for å feile, være synlig, få kommentarer og blikk, bli mobbet(mer) og fremstå som like udugelig, lat og håpløs som jeg følte meg selv. Hadde jeg begynt da, og jobbet med ferdighetene mine, kunne jeg vært flink til mange ting nå. Nå må jeg starte helt fra scratch.

Når føler du deg sexy?

Oi, haha. Aldri. Jeg vet nesten ikke om jeg ønsker det. Jeg tror jeg er redd for å føle meg sexy. Jeg blir redd bare jeg skriver om det.

Kva får deg oftast til å gråta?

Frykt. For å miste noe, eller noen. For at noe er forbi, og fordi en tid ikke kommer tilbake. Frykt for at noe skal skje, med noe, med noen. Jeg gråter også veldig lett om jeg blir sint, eller om jeg havner i en konflikt. Uansett hvor uviktig denne konflikten er, og selv om motparten nok ikke husker noe neste dag.

Kva ler du av?

På ekte? Jeg vet ikke...Filmer. Teite ting på barne-tv. Twitter. Venner som er like teite som meg selv. Noe jeg ser som gjør meg rørt, men fordi jeg ikke tør vise at jeg er rørt ler jeg istedenfor.

Trur du på noko?

Jeg tror på det jeg forteller meg selv. Det er det ikke alle som gjør. Hvis jeg sier til meg selv at jeg ikke skal være redd for noe, eller at jeg skal være fornøyd med noe jeg har gjort, eller at jeg må huske å gjøre noe, så hører jeg etter. Og jeg tror på meg selv. Jeg tror også på teorien om Big Bang, men ingen religion. Det føles ikke riktig noe som helst av det vi har lært i religionsundervisningen. Budskapet kan være viktig, men ikke konkret det som blir fortalt.

Når er du redd på ordentlig?

Nesten alltid før, ikke alltid nå. Jeg er skikkelig redd for å miste, som sagt. Så jeg er redd når jeg forlater mine nærmeste, og en tvangstanke rekker å snike seg inn blant de andre tankene. Jeg gjør meg selv redd. Jeg er også skikkelig redd når jeg skal reise, spesielt om jeg skal reise alene. Jeg er redd når jeg må være alene med en stor gruppe mennesker som alle kjenner hverandre, eller om de jeg kjenner går og jeg blir alene med de jeg ikke kjenner. Jeg er livredd når jeg havner i en konflikt, fordi jeg er så vant til at alle velger motsatt side og går imot meg. Jeg er redd når det er mørkt. Jeg er redd når jeg ikke husker om jeg sjekket at stekeovnen var slått av når jeg dro hjemmefra. Jeg er redd når jeg driter meg ut. Jeg er redd skoler, iblant. Jeg er redd når jeg svømmer og jeg ikke finner bunnen, eller når jeg får sånne tråder rundt foten(sånn gress, du vet). Jeg er redd når jeg får urolig hjerte, altså når det slår uten rytme.

Kva låt skulle vera soundtrack til ditt liv?

Rise av Azure Ray beskriver meg når jeg har det veldig tungt og nesten ikke har lyst til å få det lettere. Det skjer ofte om høsten.

Trouble is a friend av Lenka får meg til å tenke på spiseforstyrrelsen, og hvordan den fortsetter å være en del av meg, også når jeg ikke gir den noe oppmerksomhet.

Kanskje Riverside av Agnes Obel, bare fordi den kan vekke omtrent enhver følelse i meg og ikke bare èn. Enten det er intens glede, en uvirkelighetsfølelse eller sorg.

Corner of your heart av Ingrid Michaelsen, fordi det er sånn jeg føler det med enkelte mennesker jeg mister.

...eller kanskje noe av Mumford and sons?

“om…”

om du fikk eta og drikka berre fem greier resten av ditt liv, kva skulle du velga da?

Vann helt klart, mitt hjemmelagde brød, vannmelon, melk og sjokolade.

om du fekk ein overnaturlig kraft eller kunnskap, kva skulle du velga?

Jeg vil så gjerne fly! En gang drømte jeg at drømte at jeg kunne fly, også våknet jeg fra drømmen inni drømmen og jeg kunne fortsatt fly og var lykkelig som aldri før, helt til jeg våknet på ekte og da var jeg så skuffet fordi det hadde vært så vidunderlig.

om du var ein matrett, ein farge og eit klesplagg, kva skulle du vera da?

Hvis jeg var en matrett? Jeg er veldig vanlig utenpå, og merkelig inni, så kanskje...et granateple? Eller innbakt pizza? Jeg vet ikke.

Min farge er og har nok alltid vært mørk blå. Øynene mine er mørkeblå, og yndlingsfargen min har vært blå helt siden barneskolen en gang(etter rosa-lilla-perioden var over). Men jeg kan være alle mulige farger tror jeg, iallefall liker jeg alle.

Som klesplagg ville jeg vært et skjerf tror jeg. Eller votter. Bare...derfor.

om du skulle vera forelesar, kva skulle du forelesa i?

Hvordan best hjelpe seg selv kanskje? Men jeg tror ikke jeg ville hatt noen stor suksess, fordi folk aldri egentlig hører etter. Slikt må komme innenfra. Eller kanskje jeg kunne forelest i perspektiv. Altså, hvordan se saker fra ulike perspektiv. Noe jeg alltid har prøvd å gjøre, selv om det av en eller annen grunn har ført med seg utrolig mange negative konsekvenser. Eller astronomi/astrofysikk, fordi jeg ville vært like engasjert som Knut Jørgen Røed Ødegaard omtrent.

om du fekk velga heilt fritt, kva skulle vera utsikten fra leiligheten din?

Mange fantastiske trær! Og et helt stille, litt flatt, litt bakkelendt terreng med tørre blader i forskjellige farger. Det må være en sølvgran der, og et kirsebærtre, og noen store lønnetrær med kjempedigre gule og røde blader. Og alt skal være mitt. Så det så.

om du var kjendis på turné, kva skulle du ønska å ha backstage?

Muffins! Og vann. Og kanskje bittelitt alkohol så jeg kunne roet nervene. Jeg kunne jo aldri tålt noe sånt.

om du fekk eta middag med kven du ville i heile verda, kven skulle du velga da?

Et menneske jeg har mistet, men som jeg alltid vil bære med meg, i meg.

om du fekk gå tilbake i tid, til når skulle du reisa?

Min første tanke var i fjor vår når jeg var undervektig. For så syk som den tanken nå er, så var det en tid jeg følte meg ivaretatt og sett, og det var en tid der jeg hadde en plan og noe som drev meg fremover. Men min andre, gjennomtenkte tanke...jeg ville reist tilbake til en eller annen gang når jeg var liten og lekte med de andre, eller hadde gym, eller gjorde noe annet jeg syntes var skummelt. Jeg ville reist tilbake uten frykten og bare gitt alt, vært meg uten å være redd for hva andre syntes, og bare levd og erfart at mennesker kan være gode.

Eller, bare noe så enkelt som den natta jeg var i Hellas, og jeg sto ytterst på en stenbrygge i vannet, der bølgene slo hardt og høyt over brygga. Jeg var livredd, vettskremt rett og slett, men jeg sto støtt og lot vannet sprute i ansiktet og på de bare leggene mine. Jeg lot bølgene rense ut alkoholrusen og følelsen av å være ekkel på grunn av noe jeg hadde gjort samme døgn. Det var mørkt og jeg kunne bare se de hvite toppene til bølgene som traff hardest, men når jeg så opp kunne jeg se stjernene. Trodde jeg. Helt til N satte på meg brillene sine, og jeg innså at jeg også trenger briller, for plutselig kunne jeg se så mange stjerner som jeg aldri kunne forestilt meg at det var der oppe.

SJU

Komponer ein salat med sju ingrediensar:

Cashewnøtter, mango, blomkål, krutonger med litt hvitløk, normal salat, kylling(uten ekle svulster, sener og blodårer) og hvitost.

Nemn sju greier som utgjer ein fantastisk sommardag:

Lav sol som kaster lange skygger og gir et mørkegult lys, fine farger i naturen og på klærne, fellesskap, gress, latter, det å bli bedre kjent og et kamera slik at jeg kan fange det hele på "film".

Kva er dine sju favorittplagg?

En blålilla blomstrete kjole jeg har, buksa jeg har lappet selv med stoffer i forskjellig mønster, min blomstrete jakke, bikinien min fordi den faktisk får meg til å føle meg litt fin, verdens største ullgenser som har plass til både meg og min beste venn, min sommerlige dra-og-bade-kjole og mine første blomstermønstersko som nå begynner å bli litt slitte.

Om du fekk sju tusen å bruka i ein og samme butikk, kva butikk skulle du bruka dei i?

Jeg har litt lyst til å si lekebutikken, men neida. Jeg kan faktisk ikke huske noe sted jeg ville bruke hele sju tusen. Kanskje Monki? Kanskje ikke? Ting? Søstrene Grene?

Om eg seier sju, kva tenkjer du på da?

En person jeg valgte å stole fullstendig på, som ikke var verdt min tillit, men som gjorde noen som betyr mye for meg lykkelig.

Kva gjer du helst på dagar du er sju-k?

En gang jeg var syk husker jeg at det eneste jeg ønsket meg var en onepiece, så jeg bare kunne dra opp glidelåsen og stenge meg inne der til jeg ble frisk. Men det gikk heldigvis over, ønsket om onepiece altså. Aller helst drikker jeg saft, spiser banan og får til å sove fordi hals og nese ikke er helt ødelagt, også går det raskt over.

LIVET

Kva eigenskap likar du minst hos andre?

Det sies jo at det man irriterer seg mest over hos andre ofte er ting man gjør selv, så jeg misliker nok de samme egenskapene hos andre som jeg misliker ved meg selv. I tillegg til folk som invaderer intimsonen min, eller ikke har respekt for at mine ting er mine og at jeg er livredd for dem stort sett hele tiden. Jeg liker heller ikke folk som insisterer på å fortelle meg hva jeg skal gjøre, og tilsynelatende tror at jeg ikke klarer meg selv. Og folk som sier til meg at jeg kan klare ting jeg ikke tror jeg kan klare. Jeg er vanskelig og selvmotsigende, skjønner dere.

Kva syns du dei fleste menneske skulle trenga meir av?

Selvtillit, selvfølelse og ro. Og jeg skulle ønske folk var flinkere til å smile til hverandre på gata, og ikke være så redde hverandre at de alltid går rundt og ser ut som de er sinte, når de bare er redde.

Favorittid på døgnet?

Jeg har en greie for natten, eller kanskje veldig veldig tidlig morgen. Alene. Ute. Når lufta er på sitt friskeste, og ingen andre er våkne. Men jeg liker hele døgnet, egentlig, noe som gjør at jeg har vanskelig for å finne et bra tidspunkt å sove på. Jeg går jo glipp av masse!

Korleis vil du leva når du blir gammal?

Jeg vil ha planer og fritidssysler, en lykkelig, morsom og omsorgsfull ektemann, barn og barnebarn, en hage med fine trær og et hus med en trapp. Jeg vil også ha tidenes største samling med våre bilder og minner spredt rundt i huset. Jeg har også bittelitt lyst på sånn søt permanent som bestemor hadde, for det får en til å se så trivelig ut.

Ditt drømmescenario akkurat no?

En hage fylt med det og de jeg er glad i, lav sol med lange skygger, høye trær og stillhet utenfra.

Sommerbilder

Fra tiden min hjemme og borte i sommer, før jeg reiser på folkehøyskole om mindre enn to uker.

Badeturer med mammasiden av familien. Det har vært mye regn, og egentlig litt kaldt, men noen turer ble det.

 Bilder fra ferien med pappasiden av familien. For det meste i bestemors gjengrodde hage.

Jeg fikk lov(anledning) til å pynte meg to ganger de siste ukene nå, til bestefars 70-årsselskap og til et bryllupsselskap.

 Bidragene jeg sendte inn til Hjartesmils smileruter "se ned- på føttene dine".

Hjemme. Blodprøve, pinnsvinbesøk i hagen, blomster vi har plukket her og der, mamma som leser ute, dyrene mine.

 Sommerens kreativitet. Bukselapping og makronbaking.

 Jeg har vært utrolig mye på Ladestien. Klatret, gått, ligget på stener ved vannet og sittet ved stien på ruiner og stener.

 Badetur ved Lianvatnet med mamma igår.

Bildetur med M.

Sommermat. Appelsin, *kremt* melk med blomster i(jeg spiste det ikke, lover), tandoori-kylling, pølser med bacon, ris og tandoori-saus, vannmelon og rundstykker, bestefars hjemmedyrkede salat, salat mamma har laget, epler med cottage cheese og hakkede mandler.

Fra tiden med bestevenninne M. I Oslo, hjemme hos henne og på hytta.

Minnemarkeringen i Oslo 22. Juli.

Dette vet jeg ikke helt hva er.

Markjordbærplukking med mamma og tante L, fotball med bestefar og en utrolig rar bygning med en huske i.

Sankthansaften med A

Bestemors gjengrodde hage.

 
En såpeboble som sprekker.

Ny bloggadresse

Beklager flyttestyr, igjen, altså. Jeg ble tvunget til å bytte googlekonto når jeg ikke fikk lov til å laste opp flere bilder.

Men, jeg har flyttet (nesten) alle innlegg over hit, ett og ett, og det skal se ganske så likt ut. Jeg er nå iallefall fortsatt her.

Perfekte makroner, forsøk 2

Tirsdag 7. August

Jeg vet jo godt hva jeg gjorde galt sist gang jeg forsøkte, så det å prøve en gang til så jeg egentlig ganske lyst på. Hvor vanskelig KAN det egentlig være? Egentlig?

 Gir det en ny sjanse, og husker at det skal være 0.25 dl og ikke 0.25 liter denne gangen.

"Så enkelt er det". Ja...NEI, det er det ikke. Men fullt mulig å få til om man stresser litt ned og leser oppskriften ordentlig.

Det står at disse skal være som femkroninger, og det var de virkelig ikke. Men de begynte iallefall ikke å renne utover slik som sist. Det står også at det skal være 16 topper av hver farge, men det ble 12 av de hvite og 10 av de rosa.

Ferdigstekte makrontopper og -bunner.

 Makronfyll.

 Noen av dem hadde ansikt. Hjelp.

Blå konditorfarge i fyllet, bare fordi det er gøy med farger.

De aller første ferdige makronene.

Ferdige makroner. De aller første jeg har fått til noensinne. Ok, de er ikke perfekte, og ligner ikke helt på bildet utenpå pakken, men hei disse er iallefall spiselige.