Gata jeg bor i er ganske fin egentlig. Egentlig så er den veldig pen, og de menneskene som bor her er kanskje ikke sprudlende glade og hyggelige mot meg alle som en, men noen av dem smiler tilbake og noen sier hei. Jeg vet så og si ingenting om dem, men jeg liker dem. De har vært her hele tiden jeg har vært her, og det er trygt. Det er greit å vite hvem som omringer hjemmet mitt.
(Trondheim <3 Eller, en liten utkantdel av Trondheim)
Jeg reiser ifra veldig mye nå. Mamma, pappa, kjæledyrene mine, hjemmet mitt, vennene mine, privatlivet mitt(jeez), Trondheim. Jeg reiser ifra alt jeg har kjent, alt jeg har fryktet og alt som har formet meg til den skapningen jeg har blitt. Jeg starter ikke helt på scratch, det kan jeg ikke, men jeg har muligheten til ikke å ta med meg det jeg ikke vil nedover. Jeg kan legge igjen alle masker og forsvarsmekanismer hjemme. Jeg kan legge igjen alle forventninger til meg hjemme. Og jeg kan legge igjen alt jeg har sagt og gjort. Jeg kan, faktisk, legge igjen sykdom og symptomer her.
Jeg kan ikke legge igjen fortiden min, og ikke arrene mine. Men jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til det, og hvordan jeg vil formidle min historie til de rundt meg. Jeg kan velge å forholde meg til konflikter, problemer og motgang på en annen måte enn jeg har gjort tidligere.
Jeg har mange muligheter. Og det er godt. Jeg kan være akkurat hva og hvem jeg ønsker å være. Klisjè, ja ja ja ja ja ja ja, men det er noe i det faktisk. Jeg er FRI!
Og så, etter en liten stund, kan jeg komme tilbake til naboen uten legghår og grusen utenfor huset, til hjemmet mitt. Og da kan vi se hvor mye jeg har forandret meg. Eventuelt at jeg ikke har forandret meg i det hele tatt. Det vet jeg ikke ennå.
PS: Jeg la akkurat merke til at det er masse kjekke 30-40-åringer her i nabolaget. Si meg, hvor har de gjemt seg hen hele tiden? Hvorfor har de dukket opp akkurat nå? Nå som jeg reiser? Altså.
Hei, se på meg jeg har vært ute og løpt som en gal i regnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar