Jeg er fortsatt frisk altså! Men, jeg kjenner på følelsene, tankene og lengselen ganske ofte nå for tiden. Nå som ting er litt vanskelige.
Det er vanskelig med gutt-jeg-er-glad-i-men-som-jeg-mistet-og-som-nå-snart-kanskje-er-med-ei-annen, noe jeg unner dem begge(virkelig, de er perfekte sammen), men det gjør noe helt grønnjævlig vondt. Det føles grusomt. Selv om det er myemye lettere nå enn det har vært frem til nå, fy flate dette tar tid.
Det er også vanskelig med gutt`s-bror-jeg-nå-er-sammen-med-noe-nesten-ingen-vet-og-jeg-vet-ikke-lengre-hva-det-er-jeg-føler-for-ham, for jeg har vært usikker absolutt hele tiden, men nå i det siste har det bare blitt vanskeligere. Jeg har grått, ifølge ham, fire helger vi har vært sammen på rad nå. Sist gang fikk jeg mitt første angstanfall for første gang på flere år(og det var ydmykende, og jeg hater å si det). Jeg presterte også kvelden før å ende opp på gulvet i gangen hvor jeg lå og slo meg selv i ansiktet uten åpenbar grunn. Det eneste jeg tenkte var "Faen, jeg kan ikke bli gal igjen nå. Dette kan ikke skje". Dette er altså første gang noensinne jeg kjemper IMOT å bli gal/syk. Men det gjør meg desto reddere.
Det er også vanskelig på skolen fordi det ikke er lang tid igjen her før vi er ferdige. Det kommer til å bli jævlig, en stund.
Det siste som er vanskelig er venner. Jeg var lenge med de samme jentene, fra i høst til etter jul en gang. Og de var fantastiske, omtenksomme, morsomme, snille og gode. De VAR det. Men de har blitt så stygge nå. Ikke mot hverandre, men mot enkelte på skolen. Og ikke direkte mot dem, men de baksnakker så mye. Det har bare blitt værre og værre, og det høres nesten ut på dem som om de har en konkurranse om å si det styggeste. Det er grusomt å høre på. I tillegg har jeg følt meg utenfor siden før jul en gang, og de har til tider hakket på meg og på slutten var det ei av dem som kritiserte a-l-t jeg sa og gjorde, uansett hva det var. Det var utrolig slitsomt, og jeg har rett og slett gitt opp å prøve å takle det. Jeg har prøvd å være svak, sterk, ta igjen, ignorere det, snakke om det, det funker ikke. Jeg gadd ikke mer, og begynte å være med mennesker som fikk meg til å føle meg bra istedenfor. Det var fantastisk. De jeg er med nå er utrolig morsomme, finner på MASSE gøy hver dag(og er med på alt!), hun jeg er mest med liker å være med meg og ta bilder, vi har lært oss sanger på piano sammen med fire hender, de dømmer ingen, baksnakker ingen(bare positivt), bryr seg masse om hverandre og alle andre og de er så kule. De kritiserer ingenting av det jeg gjør. Endelig passer jeg inn. Eller jeg gjorde det lenge, helt til hun som hun jeg er med mest ble sur fordi hun jeg er med er for lite med henne(prøv å heng med). Og nå er...E(hun jeg er mye med) sjeldnere og sjeldnere med meg, fordi hun har dårlig samvittighet ovenfor...C. Og C er liksom så avvisende, og hun er aldri på ordentlig hyggelig mot meg. Hun ser sånn ut, for andre sikkert, men hun er ikke det. Hun er sånn flyvertinne-hyggelig. Smiler, men du ser at hun egentlig bare vil mose deg. Og det er så slitsomt å prøve å være venn med C når det ikke føles som om det er noen vits. Og jeg vil ikke være alene heller, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det sitter igjen så mange tunge følelser fra andre hendelser oppi alt dette. Åh...
Digresjon. Jepp. Iallefall, ting er litt kjipe iblant, midt i alt det fantastiske som skjer her hele tiden.
I Høstferien gikk det litt dårlig med maten, men jeg innså at det var fordi jeg var hjemme. Det huset påvirker meg. Jeg har bodd der siden jeg var kanskje 8 år. Og ALT er lagret i det huset. Alt vondt, alt fint, men mest alt vondt. Og jeg tenker ikke på det, men jeg kjenner det. Og det påvirker meg. Det gjør egentlig byen generelt, jeg føler meg sett på av alle alltid der. Så Høstferien var en slags overspisingsuke. Forskjellen er det psykiske, jeg lot meg ikke påvirke på en spiseforstyrret måte. Ergo, jeg var fortsatt frisk. Og når jeg kom tilbake til skolen gikk jeg tilbake til å oppføre meg friskt.
Før Vinterferien begynte jeg å ha tanker både om å gå ned i vekt og å overspise. Jeg gjorde ingen av delene, selvsagt. Men jeg var redd det skulle skje noe hjemme, fordi det er værre der. Og det ble det. Jeg overspiste ikke, men det krevde litt av meg
Og nå er tankene fortsatt her. Heldigvis har jeg ingen som helst trang til å skade meg, for ca. første gang noensinne i en slik situasjon. HURRA FOR DET, på ordentlig, for det er ganske stort! Takk og lov. Men tankene om at jeg er håpløs, og følelsen av at "nå vil alt bli sånn som før igjen", før når jeg VAR helt alene, utenfor, ble mobbet og måtte leve i konstant og utrettelig angst og beredskap fordi alt var krise hele, hele tiden sitter i meg ganske ofte. Jeg kjenner uroen inni meg, kroppens måte å fortelle meg at det er KRISE og jeg må GJØRE NOE MED DET! Selv om jeg ikke på noen som helst måte er i noen krise lengre, det er bare kroppen min som ikke henger helt med og ikke klarer gi slipp ordentlig på alarmberedskapen sin.
Men sånn er det altså nå. Og jeg er sliten, og jeg er litt giddalaus. Jeg gidder liksom ikke ta så mye initiativ, gidder liksom ikke være med på alt det jeg egentlig synes er gøy. Jeg gidder ikke spise like mye vanlig mat, fordi jeg er lei den. Hva er det som skjer? Jeg har ikke tid til å IKKE være med nå, og at jeg muligens er en minismule deprimert akkurat, AKKURAT nå er ikke en god nok unnskyldning.
Men, jeg er på en måte i vater. Ennå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar