Lørdagskos

Jeg har en god følelse i magen. Hvorfor? Igår spiste jeg smågodt med mamma, mens vi så på håndballfinalen. 

Det sto en skål med godteri på bordet. 

Hjemme hos oss.

Uten at noen sa noe. Uten at noe galt skjedde. Uten at tankene raste.

For jeg er der at nå går det fint, for aller første gang. Vi er ferdige her hjemme med at mamma må gjemme godteri hun skal ha, fordi jeg ikke orker se det på grunn av tankene og triggeren i seg selv. Jeg hadde en stund behov for det, for å klare å bli sterk nok til å overvinne meg selv, og nå er jeg det. Nå er ikke mat i seg selv lengre en trigger.

Det var fint, og jeg ville bare nevne det. Jeg føler jeg har klart noe umulig(sett med gamle øyne).