Det jeg skriver om har nettopp skjedd, det er ikke korrekturlest eller lest igjennom på noen som helst måte.
--------------------------------------------------------------------------------------------------
Det står i bloggbeskrivelsen at jeg skriver om "det hodet mitt er fylt med". Idag er ikke bare hodet mitt, men hele jeg fylt med smerte.
Sorg. Tap. Hver gang jeg slutter å gråte, fylles jeg enten med den grusomme tomheten jeg hater, eller jeg har smerter i kroppen, hovedsakelig magen.
Jeg har fått beskjed av Anne å ta et kvarter av gangen. "Men hva gjør jeg om et kvarter?" "Det finner du ut da." "Men kan jeg ikke planlegge at jeg skal planlegge noe?" "Nei." "Men påska! Men neste uke! Men SOMMER! MEN I HØST" "Silje! Kvarter. Nå bruker du masse energi på å stresse deg inn i tomheten".
Det gjør så vondt. Det gjør så vondt.
Men jeg hater tomheten. Den kommer alltid, når jeg ikke greier gråte mer. Også ser jeg enten helt vanlig ut på utsiden, og jeg er vanlig med andre folk(og hater meg selv samtidig fordi jeg burde sørge), eller så er jeg zombie og umulig å snakke til fordi jeg rett og slett ikke ønsker å være tilstede eller være nødt til å eksitstere i akkurat det øyeblikket.
Jeg har mistet kjæresten min. Jeg hadde en stund tenkt på å slå opp, fordi vi ikke klarer snakke sammen om vanlige ting siden vi ikke interesserer oss for hverandres interesser, fordi jeg føler meg presset til å ligge med ham og selv om jeg vil det så greier jeg det ikke når jeg blir presset, men jeg ender opp med å gjøre det likevel for å gjøre ham glad og slippe presset, selv om det skader meg innvendig å la mine egne grenser overkjøres på den måten. Og til sist fordi, jeg har prøvd lenge å gi meg selv muligheten til å forelske meg, men det skjer bare ikke. Det fader ut.
Så jeg hadde slått opp om ikke han hadde gjort det. Han skal reise bort til neste år, så langt unna at vi ikke kommer til å se hverandre. "Jeg tror ikke jeg kommer til å greie et langdistanseforhold" "Ikke jeg heller". Så sa jeg "Men jeg tror ikke det hadde kommet til å vare uansett" "Ikke jeg heller". Som dere kan se var vi ganske enige, sant? Ja. Så vi satt i bilen, et eller annet sted i verden på vei til en hytte fordi vi var på tur. Og jeg gråt litt, og han gråt litt, også sa jeg "men vi skal fortsatt på tur. Idag." Og selv om det kanskje virker rart så dro vi på tur.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for det. Hadde min virkelighet gått fra at vi hadde det (nesten) helt fint, var på vei ut på tur slik som vi alltid pleier og alt var ok, til at han hadde kjørt meg rett hjem og jeg hadde måttet være HER og takle det, så hadde det gått lukt til helvette med alt sammen. Det hadde vært grusomt, det hadde føltes helt jævlig.
Vi dro på tur. Og vi lagde mat, spilte kort, fyrte i peisen, spiste sammen og var helt vanlige. Vi lå sammen en siste gang(iallefall bestemte jeg meg for at det var det). Det var kanskje litt rart, men det føltes naturlig. Å få oppleve alt en siste gang. For min del ble det slik at jeg konkluderte med at jeg var lettet for å ikke være nødt til å gjøre akkurat det igjen.
Innimellom alt dette gråt jeg. Satt på fanget hans med armene rundt ham og gråt. Og han er god, så han holdt meg og strøk meg og lot meg gråte. Som han alltid gjør. Og hos ham har jeg grått ofte, av ulike årsaker. Men jeg gråt mye igår kveld. Også la vi oss.
Det er så godt å sove med ham. Med armene hans rundt meg. Varmen. Tryggheten. Det er godt å såvidt våkne noen sekunder midt på natta og kjenne at han er der. Ved siden av meg, eller bak meg, eller rundt meg. Men jeg våknet av alarmen halv sju i dag tidlig og det var forferdelig. For jeg visste at vi skulle dra. Og jeg holdt ham fast og gråt igjen. Og igjen. Og jeg lot ham ikke gå, og han ville ikke gå og han strøk meg og trøstet meg. Og jeg var en ball ved siden av ham som klemte hånda hans med alle krefter jeg hadde mens jeg holdt pusten for ikke å gråte så voldsomt. For ikke å eksplodere.
Jeg sa, når vi skulle sove "Tenk om jeg aldri finner noen som er så snill? Tenk om jeg aldri finner noen som takler at jeg gråter slik som du gjør? Tenk om jeg aldri finner noen som er så varm? Tenk om jeg aldri finner noen som er så god i senga? Tenk om jeg aldri finner noen som helst?"
"Det du har gitt meg er det aldri noen som har gitt meg før".
Vi sto opp, ryddet, pakket, vasket opp og dro. Han tok hånda mi på vei til bilen og jeg klemte den. Litt på gråten, som jeg var hele tiden. Hele, hele tiden. Og vi var sammen om smerten. Ingen av oss ville slippe den andre, men begge visste at vi måtte.
Det var ganske stille i bilen. Jeg tenkte masse, hva han tenkte på vet jeg ikke men noe sier meg at vi var inne på samme tema. Vi parkerte et lite stykke fra skolen, for ingen her skal jo vite om oss. Det er ganske vesentlig, uten at jeg helt orker å forklare hvorfor. Dere hadde forstått om dere hadde visst, hvis dere kan slå dere til ro med det.
I starten gikk det fint, jeg gråt ikke. Etterhvert begynte jeg å gråte, og jeg tenkte "dette er siste gangen jeg holder hånda hans." "Dette er siste gang jeg ser inn i øynene hans"(og han har skikkelig fine, gode øyne. De eneste øynene jeg tør møte og se inn i over lengre tid uten at det er ubehagelig). "Dette er siste gang jeg ser ham. Det er siste gang jeg ser ham." Og jeg gråt og gråt igjen, og han trøstet, og kysset meg, og jeg tenkte "Dette er siste gang jeg kysser ham". Og hver gang jeg sluttet å gråte kjente jeg en intens, hul smerte i magen og begynte å gråte igjen. For det var det eneste som hjalp.
Etter lang tid, jeg var sent ute for lenge siden, sa jeg "Magnus, jeg klarer ikke si hadet." For jeg greide det ikke. Jeg prøvde gang på gang å mote meg opp, men jeg endte enten med å gråte eller bare med å sitte og åpne og lukke munnen. For jeg tenkte hele tiden "Bare litt til, ikke helt ennå." Så han gikk ut av bilen, og jeg også. Men GÅ, det greide jeg IKKE. Og vi holdt hverandre, og kysset, og jeg kunne ikke slippe ham. Også begynte han også å gråte igjen, og det gjorde det ikke noe lettere for meg. Og hver gang jeg prøvde å gi ham en halvmeters avstand, klarte jeg ikke slippe hånda hans. Greide ikke. Trakk ham nermere igjen. Greide ikke. Prøvde å skyve meg selv unna, og nermere igjen. Det gikk ikke. Jeg fikk ikke puste. Jeg pustet og pustet, og hyperventilerte ikke, men det var aldri nok luft. Og jeg pustet og gråt, og sa "jeg klarer ikke å gå". Og han sa "Gå". Og jeg knakk sammen og greide det ikke. Og jeg så på ham og sa "Det kommer ikke til å gå i det hele tatt" og "Hvordan skal jeg klare det?". Og jeg prøvde å komme nær ham, og han sa "Bare fortsett å gå." Og jeg gikk. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å bevege beina, for jeg klarte ikke å puste. Men jeg gikk, og jeg snudde meg ikke, jeg gikk og gikk. Pustet ikke. Gikk mer. Kom inn på skolens område. Gråt. Gikk. Inn på rommet. Falt ned på gulvet, skalv og gråt. Romkameraten min kom inn, etter morgensamlingen jeg hadde gått glipp av. Jeg skalv og gråt. Fortalte hvorfor. Fortalte alt. Det var vondt.
Men hun ble med meg til Anne, sosiallæreren som allerede vet alt om dette her, som jeg vet forstår. Og jeg satt på gulvet der også å gråt. Jeg gråt lenge, fortalte absolutt alt. Fortalte om frykten for tomheten, at jeg hater den og ikke vil være der. Men jeg havner alltid der. Og hun sa at jeg ikke måtte være så redd for den. Men at jeg heller ikke måtte havne der, for jeg kunne bestemme meg for ikke å havne der. Og jeg sluttet å gråte etter en stund og havnet i en slags tomhet. Ikke en vond en, bare en utmattelsestomhet. For jeg hadde grått så mye og så lenge, at jeg tror det ble tomt en liten stund. Og jeg fortalte om alle mine bekymringer, og fikk panikk over dem istedenfor. Til jeg husket på hva som hadde skjedd idag. Og det var så slitsomt. Men hun snakket meg igjennom alt sammen. Og lot meg gråte, og snakke, og legge hodet på pulten fordi jeg ikke orket mer.
Og jeg fortalte om maten, at jeg ikke hadde lyst til å spise noensinne igjen, men samtidig at jeg visste at det ville føre til overspising. Og vi ble enige om at jeg skal spise når jeg er sulten, og at jeg ikke trenger spise mye men jeg må spise litt.
Også var det nå vi kom frem til dette med å ta 15 minutter av gangen. Så det er det jeg gjør nå. De første 15 minuttene skulle jeg gå på rommet, spise litt, skrive. De neste skulle jeg skrive. Og de neste, nå, skriver jeg. Så får jeg finne ut hva som skjer etter det. Men jeg kommer ikke til å gå til lunsj. Ikke bare har jeg ikke tenkt å spise, jeg har heller ikke tenkt å være med mennesker som ikke vet hva som skjer ennå. Jeg greier ikke. Det som da skjer er at jeg er helt nødt til å velge tomheten, for å kunne se normal ut utenpå. Dermed stenger jeg smerten vekk, og den blir større. Jeg ender opp med å hate meg selv fordi jeg har LYST til å sørge.
"Hvorfor får jeg ikke se ham igjen? Det er jo helt idiotisk, jeg er glad i ham. Det er urettferdig" - Jeg kommer ikke til å ha tid uansett fordi jeg ikke vil dra fra skolen når det er så kort tid igjen. Og jeg vet jo jeg ikke greier det uansett. "Hvorfor gjør han dette mot meg?"- Jeg hadde jo tenkt å gjøre det samme selv.
Tankene mine er så irrasjonelle, jeg må hele tiden svare dem med det fornuftige som ligger bak. "Jeg orker ikke. Jeg vil ikke mer" - Jeg VET jo at det kommer til å gå fint, om en stund. Det vet jeg alltid. Men det er så JÆVLIG. VONDT. AKKURAT. NÅ. Og jeg vil ikke at det skal bli som sist, at det tar meg 5 måneder også gjør det fortsatt faens vondt. Jeg er faen ikke kommet over mitt forrige forhold ennå engang.
Pluss. Dette handler ikke bare om Magnus. Det handler om min grunnleggende, til tider altoppslukende frykt for å bli forlatt. For å måtte være alene. Det handler om den første, viktigste som forlot meg og som skapte dette grunnlaget så tidlig i livet mitt at jeg ikke engang husker at det skjedde. Det er det bare kroppen min som gjør. Det handler om alle som noengang har forlatt meg, alle jeg har mistet. Det handler om frykten for å miste noe jeg plutselig hadde, som jeg aldri tidligere har hatt. Det handler om Magnus, og at jeg savner ham noe fryktelig. Ham, akkurat sånn som han er. Turene våre. Hans hjemmelagde kakao. Å sove med ham. Skiturer med 1 ski, ned monsterbakker der jeg trodde jeg skulle dø, skiturer der jeg var drittsint fordi jeg var kald eller ikke fikk til å hogge ned et tre, med håret fullt av spon og maskara rennende fra ett øye. Det handler om sol, om snø, om stjerner på en helt sort himmel midt oppe i skogen der vi var helt, helt alene. Det handler om oss.
Jeg er redd for hva som kommer etterpå. Hva kommer når jeg ikke sørger mer? Hvis ikke jeg har smerten, hva har jeg igjen da? Det er alt jeg har igjen av "oss". Jeg er redd.
